Leserbrev fra Nansenskolen
Året var 1938. Et tiår, preget av økonomisk nedgang i store deler av verden, hadde brakt til makten to av historiens mest maktsyke menn. Benito Mussolini i Italia. Adolf Hitler i Tyskland. I lille, fredelige Norge kom to samfunnsbevisste venner sammen og bestemte seg for at de ville starte en folkehøyskole. Men ikke en hvilken som helst folkehøyskole. Den skulle bygges på et grunnfjell av humanistiske verdier.
Til tross for at jeg bor et par mil unna skolen, hadde jeg ikke hørt om skolens historie før jeg selv begynte der høsten 2007. Hovedgrunnen til dette er at jeg – som så mange andre somaliere i utlandet – lever halve livet mitt i Somalia. Minst. Den uendelige borgerkrigen, og nå den såkalte <sløyfer gjerne anførselstegn etter ordet såkalt. Det indikerer et forbehold i seg selv> krigen mot terror, gjør det daglige livet for våre foreldre og søsken i hjemlandet til et mareritt.
Voldshandlingene bryter tilfeldig ut i forskjellige bydeler, noe som tvinger familiene våre til å være på flyttefot så å si daglig. Mange utvandrere ønsker ofte å hjelpe sitt opprinnelige hjemland på en eller annen måte. Sånn sett så er jeg ikke noe unntak. Men ofte vet noen av oss ikke hvor vi skal starte. Det var der jeg stod da jeg – gjennom en bekjent – hørte om muligheten til å gå et år på Nansenskolen.
Jeg flyttet inn i enmannsrommet mitt i slutten av august. Utsikten mot den velpleide plenen og de irrgrønne trærne som svaiet lett når vinden suste forbi, var det ikke mye å si på. Gangene i etasjene var smale, men rommet så mye liv. Spesielt i helgene. Musikken durte og fikk nesten veggene til å vibrere. Latteren runget gjennom gangene når festene kom ordentlig i gang, noe som gav god grobunn for både vennskap og kjærlighet.
En av de første undervisningsdagene fortalte rektor at skolen ikke bruker undervisningsbøker. I stedet har de menneskene. Det er disse menneskene, deres erfaring og ens egen, som gjør oppholdet på skolen til en uforglemmelig opplevelse. Det skulle være unødvendig å si at det også er vanlige undervisningsfag. Linja jeg gikk på, heter «Idé, kultur og samfunn». Bare på denne linjen er det ti forskjellige fag, blant annet filosofi, aktuell politikk, humanbiologi, russisk språk og kultur samt litteratur og idéhistorie. Lærerne på skolen er noen av de beste lærerne jeg har hatt i hele mitt liv.
I tillegg er det gjesteforelesere. Gunnar Stålsett var en av dem jeg satte stor pris på. Han var innom for å snakke om fredsarbeidet sitt i Øst-Timor og om Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika. Til slutt vil jeg nevne dialogsentrene til Nansenskolen der de jobber med å fremme dialog og forsoning i konfliktområder. Hovedvekten av arbeidet deres foregår i Balkan der de siden oppstarten i 1995 har åpnet elleve dialogsentre. Som et ledd i dette arbeidet inviterer de både politikere og vanlige folk fra Balkan-området til dialogseminar på Lillehammer. I Balkan-studier, som er et av fagene på min linje, fikk vi mange muligheter til å snakke med disse menneskene. Det gjorde dypt inntrykk på meg. Deres tro på dialogen som et uunnværlig redskap i freden og forsoningens tjeneste har inspirert meg, og gitt meg en mulig utvei i mitt engasjement for mitt hjemlands fremtid. Derfor misunner jeg de som i fremtiden får mulighet til å gå på Nansenskolen – en fantastisk folkehøgskole i Norge.
Med vennlig hilsen Mohamed Yusuf