Reisebrev fra Sør-Afrika

Mang en lekse ble lært om problemer folk i denne delen av verden har. Da flyet lettet fra Gardermoen, satte vi et mål: «Vi skal lære dem», men vendte hjem med leksa: «Jammen lærte de oss mye.»

En tur vi sent vil glemme
Endelig er vi der; Sør-Afrika. Hjemme i Norge er det kun 13 grader. Her slår varmen mot oss. Etter mellomlanding i Paris og ytterligere 12 flytimer, står vi på Johannesburg flyplass, skjelvende av spenning. Her skal vi bo hos to familier. En fattig, sort familie i Soweto, og en velstående, hvit familie i Linden. Sist vi så dem, var i april da de var på besøk i Norge for å lære om norsk kultur. Nå er det vår tur til å lære om deres. Så ser vi dem. Åtte nordmenn kaster seg rundt 15 sørafrikanere og bryter ut i både latter og tårer. Deretter bærer det hjem til vertsfamilie nummer én.

Jeg blir hentet av min vertskapsvenninne Lerato, «mama» Mary og en venn av familien som har bil. Bilturen er lang. Vi kjører forbi kjøpesentre, hospice, hus og shacks. Shacks er vanlige hus i Soweto som i virkeligheten ligner mer på skur. De fineste husene i området har bølgeblikk til tak og er på 10 kvm. Veiene er uten asfalt, og gatelyktene er vekk. Jeg tenker at vi bare skal kjøre forbi, og at vårt hus sikkert er mye bedre. Lerato forteller at da hun kom hjem fra Norge i april, hadde familien blitt kastet ut av huset og faren fått sparken. Nå har de kommet seg noenlunde på fote igjen. «These are hard times,» sier hun. «Men hvor ille kan det nå egentlig være?» tenker jeg og lener meg mot vinduet mens vi kjører videre. En halv time senere er vi fremme. Det er noe helt annet enn hva jeg hadde sett for meg. Huset er likt de vi så på veien. Det er lite, og det er tydelig at alt er blitt bygd i en fei. Slik det er hos min vertsfamilie, er det for mange i Soweto. Skolene i området er forfalne. Vinduene er knust, pultene er utbrukte, og lærerne kommer og går når de vil. Det er mangel på biler og taxiene i området er falleferdige. Kriminaliteten er høy. Men glade er de. Danser og synger gjør de, og det å ha det gøy vet de hvordan de skal få til.

Vi kom til Soweto med en tanke om at folk her virkelig hadde det fryktelig. De viser oss at om det skorter på penger, trengs det slettes ikke mangle på humøret. For oss gir det en forståelse av at materielle goder som så mange nordmenn føler seg avhengige av, ikke alltid er så viktig for å være lykkelig.

Welcome the Norways
Etter en uke reiser vi videre til en «hvit» bydel i Johannesburg; Linden. Her får vi en varm velkomst av vår neste vertsfamilie. Til å begynne med er inntrykket at deres kultur er likere vår egen. For en del føles det deilig å komme til mer kjente omgivelser, ikke minst få et eget rom. Noen av oss bor på Northcliff, som for Johannesburg er hva Beverly Hills er for Los Angeles. Husene er store og fine, og de hadde sikkert vært meget sjarmerende hadde det ikke vært for de tusenvis av gitterne man må gjennom for i det hele tatt å komme seg ut.
− Siden apartheid ble oppløst, har kriminaliteten gått over styr. Den hvite befolkningen er tvunget til å leve som fanger i sine egne hjem, sier min vertsmor.

Det er visst ikke bare «hard times» for Lerato, tenker jeg mens jeg låser opp gitteret til kjøkkenet. To dager etter møtet med vår nye familie er det opp klokken seks om morgenen for å reise til «Linden Höerskool». Alle elevene har skoleuniformer i fargene grønt og grått. Jentene går med foldeskjørt som flakser vågalt i de kalde vindgufsene, mens guttene slipper lett unna med shorts eller bukse. Alle har de matchende grønne dressjakker og en del av dem har fått æresmedaljer på jakkefronten. Medaljene er delt ut for gode prestasjoner innenfor sport, musikk, matlaging eller akademiske fag. Noen har så mange medaljer at det nesten ikke er plass til å klemme inn enda en utmerkelse, mens andre ikke har noen. Jeg kan ikke unngå å få assosiasjoner til uttrykket «å bli stempla». Konkurransen er stor på denne skolen. Morgensamlingen begynner. Alle må sette seg ned på den kalde asfalten i skolegården, bortsett fra elevrådsrepresentantene. De står pent oppreist med hendene foldet mens en av skolens ansatte snakker lenge og vel på afrikaans, språket som de hvite snakker. Plutselig sier han på engelsk «We'd like to welcome the Norways from Norwegia», og alle ler. Eldregenerasjonen har en tendens til ikke å være like gode i engelsk som de yngre. Men, det er jo tross alt tanken som teller, og den var i hvert fall god.

Hjem med fullere hjerte
Vår tur til Sør-Afrika har vært en opplevelse vi sent vil glemme, men også en viktig lekse. Vi kom som fredsmeglere mellom de sorte elevene ved skolen i Soweto og de hvite ved Linden skole. Vi lærte fort at saken er mer kompleks enn som så. Den største oppdagelsen vi gjorde der nede, var en uventet en. Vi kjente ikke til halvparten av de forholdene som ligger til grunn for nåtidens omstendigheter i landet. De sorte sliter med fattigdom, aidsepidemi, kriminalitet og lavt utdanningsnivå. Men det vi ikke hadde tenkt på, var at samtidig sliter de hvite med en følelse av fangenskap, frykt, kriminalitet og høy konkurranse både i jobb, sport og utdanning. Min vert på Linden sa til meg:
− Ja, de sorte sliter med fattigdom. De har problemer. Men jeg skal vedde på at om du tar for deg de to skolene og ser på hvor mange som er deprimert, sliter med dårlig selvtillit og får kjennskap til selvmordstall, så vil du se hvem som har det verst. Det gikk opp for meg at hun kanskje hadde helt rett. Den fattige, primært sorte befolkningen har mye å stri med, men det er viktig å ikke glemme at selv om mange av de hvites problemer ikke dreier seg om dårlig vann og skoler, gjør ikke det deres problemer mindre viktige. Den konkurransepregede Linden-skolen virket mindre «glad» enn skolen i Soweto. De rike, de med makta, de med prestisje, de med materielle fordeler – det er kanskje ikke alltid de som har det best? Selv om vårt forsøk på å forandre verden – eller i hvert fall to skoler i Sør-Afrika – ikke gikk helt etter planen, har vi lært noe viktig. Noen ganger er det ikke bare å komme stolt og ridende inn på sin hvite hest og tro at en vet best. Vi vender tilbake til Norge med såret ego, men også med fullere hjerter, for tror du jammen ikke noen sørafrikanere hadde slått seg ned der inne. Da måtte vi bare slå ut med armene og rope: «Welcome, South-Africanias of South-African!»

Av Synnøve Aagaard (18 år)
Elev ved Nesbru videregående skole

Har din skole vennskapsskoler i utlandet? Skriv et reisebrev fra besøket (maks 1.000 ord), legg ved jpg-bilder og send det inn til redaksjonen