Reisebrev fra Tanzania

To uker i Norge er ingen ting. Dagene går sin vante gang, med rutiner og timeplaner. To uker i Tanzania er som å bli født på ny.
Vi, fem elever ved Trondheim Katedralskole, er så heldige å få delta i et to uker langt utvekslingsprogram som skolen arrangerer. «Same, same, but different» er slagordet for programmet som er ment å skape kulturforståelse mellom elever på tvers av landegrenser. På flyturen til Tanzania var samtaleemnet at turprosjektet ikke helt hadde gått opp for oss. Hva har vi begitt oss ut på? Er vi klare for dette? Og er de klare for å få besøk av oss? Noe fortumlet går vi av flyet i Tanzania hvor vi blir tatt varmt imot av det som skal bli våre nye venner, elever og lærere fra internatskolen Lomwe Secondary School. Overveldet av ukjente omgivelser blir vi kjørt rett til en festmiddag forberedt av familien til en av studentene. Vi møter mennesker vi aldri har sett før, og som vi sannsynligvis aldri vil komme til å se igjen. En uvant tanke ingen av oss vil venne oss til. Etter middagen, i minibussen på vei inn til byen, er det roligere stemning. Vi synger med til de samme pop-låtene på radioen, og våre nye afrikanske venner trykker ivrig på mobilene sine. De spør om ikke vi også har sånne. Vi, derimot, har nok antatt at mobiler er et privilegium forbeholdt oss. Etter bare få timer i Tanzania begynner vi å forstå hvor like vi er.

Lager egne lærebøker
På Lomwe Secondary School, hvor vi bor de påfølgende ukene, får vi ta del i elevenes hverdag. Riktignok får vi aldri smakt på den vanlige frokosten. Hver morgen får vi nemlig servert en finere frokost på lærerværelset. Vi besøker flere skoler, og oppmerksomheten rundt gjør oss litt ubekvem. Stoler blir båret frem, og vi får servert brus mens en av skolens ledere holder tale til elevene sine. Moralen i talen er som oftest: «Dersom dere jobber hardt, kan dere også få venner i Norge.» Vi føler ikke at vi fortjener å bli sett opp til på denne måten. På Lomwe er det stor religionsfrihet, og elevene er en herlig blanding av muslimer, katolikker, lutheranere og adventister. Dette krever blant annet at alle følger en respektfull kleskode. Vi går derfor med klær som dekker skuldre og knær. Alle jentene kler seg slik, og de muslimske jentene går med skaut. Det er flott for oss å se hvordan elevene kommer overens, og vi synes egentlig holdningene deres minner mye om de vi finner i Norge. Likevel merker vi tydelig at skolen blir tatt mer seriøst av elevene her enn av de fleste hjemme i Norge, og det faglige nivået er imponerende. De har ikke lærebøker på skolen, så elevene lager sine egne lærebøker ved å skrive ned det læreren sier.

Diskusjon om kjærlighet
Vi har mange interessante diskusjoner omkring det å ha kjæreste. Ut i fra hvisking og knising forstår vi at elevene synes dette er et veldig interessant tema. Lomwe Secondary forbyr elevene å være kjærester. De mener at det tar fokuset vekk fra skolearbeidet. For oss er dette en uvant tanke. Og vi skjønner ikke hvordan elevene bare kan bestemme seg for å ikke bli forelsket. Vi forstår etter hvert at de ikke klarer det, og at de, i likhet med norske ungdommer, også blir forelsket og bryter noen regler i ny og ne.
Men vi blir ganske overrasket når vi hører hva de lærer om såkalte seksuelle avvik. Homofili betraktes som et seksuelt avvik, sammen med onani, oralsex og analsex. Vi forsøker å forklare at homofili er akseptert i Norge, men når ikke frem med våre synspunkter. Dette frustrerer oss, men når vi tenker etter, er det ikke så altfor lenge siden homofili ble sett på som et seksuelt avvik i Norge også. Konklusjonen blir at holdningen må endre seg gradvis, som så mye annet i dette landet.

«Vi må løpe etter»
På Lomwe Secondary ser vi at elevene har det bra i forhold til de aller fattigste i Tanzania. Skolen har ikke Internett, men et bra datarom. Elevene er veldig opptatt av at vi og vårt samfunn har kommet så mye lenger enn dem. Som Chambi, en av elevene, sa: «Dere har kommet så langt. Det nytter ikke for oss å gå etter dere, vi må løpe etter.» Vi skjønner tankegangen, men syns samtidig det blir feil å tenke sånn. De kan ikke kopiere oss. De må ta vare på sin identitet i utviklingsprosessen. Vi har sett så mye bra i Tanzania og mener dette er et land i enorm utvikling. Når det er tid for å ta farvel, forteller vi dette til våre nye venner. De liker å høre det og vil at vi skal fortelle det til alle hjemme i Norge. Kanskje er det akkurat det de trenger; at noen tror på dem. Nå, noen uker senere, venter vi gjenbesøk fra de fem tanzanianske elevene. Vi gleder oss veldig til å møte og se dem igjen, og er sikre på at dette blir en opplevelse vi aldri vil glemme.

Av Lone Ree Andersen, Ingrid Nilssen og Ingunn Bjøru (alle 19 år)
Elever ved Trondheim Katedralskole