Kom gjennom nåløyet

Kun to av totalt 30 elever i Ole Martin Melands klasse på Kunsthøgskolen i Oslo fikk fast jobb etter endt utdanning. Ole Martin var heldig å få innpass i .
− Arbeidsmarkedet er trangt for dansere i Norge. Halvparten av klassen har droppet ut og gjør noe helt annet. Den andre halvparten jobber som frilansere, konstaterer Ole Martin. Han fant tidlig ut at Carte Blanche var stedet.

− I stedet for å gå på auditioner alle tre skoleårene slik mange i klassen gjorde, valgte jeg å gå på audition kun det siste året av utdanningen. Da satset jeg alt på å gjøre en bra audition, for jeg skulle og måtte komme videre, forteller den målbevisste danseren. Ved første utsiling ble ikke navnet hans ropt opp. De viste seg å være en feiltakelse.

− Jeg ble enormt skuffet over å ikke passere den første testen. At nivået mitt var så mye lavere enn jeg hadde trodd, kunne jeg ikke skjønne. Jeg hadde kledd på meg og var på vei ut da jeg fikk beskjed om at de ville ha meg med videre. Noen uker senere fikk Ole Martin et brev i posten om at Carte Blanche ikke hadde noen ledige stillinger å tilby, men at de ville holde kontakten for eventuelle senere oppdrag. Ett år etter fullført utdanning har han nå fått jobb og kontrakt i det ettertraktede kompaniet.

Mangler menn
Det er mange fordeler ved å være mannlig danser. Det er flere jobber til menn i dansemiljøene, og det er mye enklere å komme inn på skoler.

− Opptakskravene til gutter er lavere enn til jenter. Det er ingen hemmelighet at juryen på auditioner ofte legger godviljen til når de ser spor av potensial hos en gutt, forklarer Ole Martin. Han er glad for å være gutt og glad for at han liker å henge med jenter.
− I klassen på Kunsthøgskolen i Oslo var jeg én av fire gutter. Det er ingen hemmelighet at vi trenger flere mannlige dansere i Norge. Per i dag mangler de unge danserne mannlige forbilder, mener han.

Ifølge han har balletthøyskolen den siste tiden åpnet for søkere med bakgrunn fra nyere dansemiljøer slik som hip hop, break og kampsport.
− Skolen har endelig fått øynene opp for at det finnes mange dyktige gutter i disse miljøene. Men fremdeles gjenstår det en jobb når det gjelder å omfavne disse guttenes uttrykksform på deres egne premisser. Det nytter ikke å tvinge dem til å danse klassisk ballett i trange tights. Ole Martin legger likevel til at det er svært nyttig å øve klassisk for å få god teknikk.

− Når du skal ut på arbeidsmarkedet og konkurrere med dansere fra hele verden, er det en fordel å mestre alle sjangerne.

Indre drivkraft
En indre drivkraft, det er det du må ha for å lykkes som danser. Ole Martin har hatt det siden han var åtte år. Etter å ha sett søstrene sine danse gikk han til foreldrene sine og sa at han også ville gjøre det. Gjennom hele oppveksten var han den eneste gutten i ballettklassene og jazztimene. Meland innrømmer at han ble ertet som liten, men lot seg ikke merke for mye av det.

− Jeg var ikke flau for å si at jeg drev med dans. Det gjorde det nok enklere for folk rundt meg å gi meg aksept for det jeg drev med. Dessuten var jeg flink til å danse. Det ga meg selvsikkerhet. Da han kom inn på danselinjen ved St. Hallvard videregående skole i Lier, ble han helt bombesikker på at det var danser han skulle bli. Koste hva det koste ville.

− Det er tøft å tvinge kroppen til å gjøre fysiske øvelser hver dag, gi av seg selv til et fremmed publikum og være personlig. Det er ikke hver dag dagsformen eller motivasjonen er klar for det. Da spør jeg meg selv: Har jeg virkelig valgt rett? Men så klaffer plutselig alt sammen, og det er så utrolig stort. De øyeblikkene lever jeg på.Ole Martin vet at han har valgt et yrke med stor fallhøyde.

− Min identitet er knyttet til yrket. Hvis jeg skader meg eller blir syk, går det utover hele min livsstil, hverdagen og kollegaer. Likevel ser jeg på meg selv som utrolig heldig og privilegert. Jeg livnærer meg av det som for meg er det største i livet. Hver dag jeg er på jobb i Carte Blanche, føler jeg meg beriket.
Av Tora de Zwart Rørholt