Actionfylt hverdag som sykepleier

– Aller helst vil jeg jobbe på akuttmottak eller i ambulansetjenesten. Jeg liker action, sier Fernando Pontes. Fernando studerer deltid ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, avdeling Førde. Ved siden av studiene jobber han på Ladegården sykehjem i Sandviken i Bergen.
– Det beste med sykepleierutdanningen er alle jobbmulighetene en får etter endt utdanning. I løpet av karrieren er det mulig å gå flere retninger og jobbe innenfor ulike områder. Dessuten åpner studiet for videreutdanninger, sier Fernando.

Videreutdanning innen anestesi
Etter sykepleierstudiet kan en ta videreutdanning innen anestesi, operasjon, intensiv, pediatri (barn) og onkologi (kreft). I tillegg er det mulig å utdanne seg innen psykiatri og geriatri. En kan også velge å bli helsesøster eller jordmor. Retningene varer fra ett til halvannet år. Det er obligatorisk med yrkespraksis før en starter på videreutdanning.
– Hvis jeg skulle velge videreutdanning i dag, ville jeg utdannet meg innen anestesi, sier Fernando.
Anestesisykepleiere tilrettelegger for kirurgi og annen behandling. De iverksetter også livreddende tiltak, både i og utenfor sykehus.
– Med sykepleierutdanning kan en få jobb overalt i verden. Jeg kan tenke meg å flytte til Australia eller USA, også vil jeg gjerne flytte til Brasil fordi jeg savner hjemlandet mitt.

Ble først skremt
Det er fire år siden Fernando kom til Norge. 15. mars 2001 traff han norske Merete i Brasil, som han skulle komme til å gifte seg med. Det første året i Norge jobbet Fernando på et sykehjem i Ulsteinvik. Det var da han bestemte seg for å studere sykepleie. Fernando beskriver den første tiden på sykepleierutdanningen som hard.
– Jeg ble skremt. Jeg kunne grunnleggende norsk da jeg begynte, så det var ikke noe problem å kommunisere med folk. Å lære det medisinske språket og navnene på de indre organene ble derimot noe annet. Jeg visste ikke hva «lever» eller «hjerneslag» var på norsk. Jeg kunne bare si det på portugisisk. Etter hvert gikk det bedre, og Fernando har nå fullført to av de fire årene med deltidsutdanning.
– Som utenlandsk føler jeg at jeg hele tiden må bevise noe. Når jeg leverer skriftlige eksamener, står bare kandidatnummeret på papiret, men vi har også praktiske eksamener hvor sensoren spiller en pasient. I tillegg har vi praksisperioder. Når navnet mitt er kjent for sensor, føler jeg at jeg må prestere enda mer enn ellers.

– Alle må gå sin vei
I tillegg til å være representant for en etnisk minoritet er Fernando en av få menn som tar sykepleierutdanning. Han anslår at de er 35 studenter i klassen. Av dem er tre menn. Han synes det er positivt å være i et miljø med mange kvinner.
– Jeg har fått gode venner her. Noen av dem er som søstre for meg, sier han. Fernando har valgt å utdanne seg i en annen retning enn familien ventet.
– Min far ønsket at jeg skulle bli sivilingeniør, sier han. Han forteller at faren driver en bedrift som han har arvet etter Fernandos bestefar. Faren håpet Fernando skulle ta over bedriften, og i fremtiden føre den videre til sin sønn. Slik skulle det ikke gå. Etter et par måneder på sivilingeniørstudiet i Brasil forsto Fernando at studiet ikke passet for ham.
– Faren min ble ikke overrasket over at jeg ville bli sykepleier. Han ble overrasket over at jeg ikke ville bli sivilingeniør, sier Fernando og smiler.
– Foreldre kan ikke planlegge fremtiden til barna. De kan bare gi råd, det sier jeg til sønnen min. Alle må gå sin vei.

Av Ida Gudjonsson