Slik er medisinstudiet

Hvorfor medisin?
Anne: For min del var det en generell interesse for faget. Det dekker et utrolig stort område, og det er mye en ikke vet. Samtidig tenkte jeg at det var fascinerende å kunne kurere folk.

Eivind: Mot slutten av videregående tvang jeg meg selv til å tenke over hva jeg ønsket å jobbe med resten av livet. Interessen for realfag og muligheten for å jobbe med mennesker var grunnene til at jeg valgte medisin.

Thomas: Jeg brukte litt lengre tid på å bestemme meg. Etter hvert penset jeg meg inn på medisin og tok opp fag for å samle poeng. Jeg ønsket å lære hvordan menneskekroppen fungerer, og hvordan vi kan reparere den. Dessuten leder utdanningen til utfordrende og spennende jobber.

Kun bruke gode karakterer?
Eivind: Den fikk jeg i trynet. Flere venner spurte om jeg valgte medisin bare fordi jeg ville bruke mitt gode karaktersnitt fra videregående. Det var ikke derfor altså
Thomas: Jeg tror en del studenter begynner på medisin av den grunnen.
Eivind: Men det er nok ingen regel.
Anne: Nei, jeg tror heller ikke det. Det er mange som kjemper lenge for å komme inn.

Hva lærer dere?
Thomas: Vi lærer først om hvordan den friske kroppen fungerer. Deretter kommer undersøkelsesteknikk og hvordan vi skal snakke med pasienter, før vi lærer om sykdommene i ulike organer. Senere kommer lære om medikamenter samt hvordan vi skriver resepter, sykemeldinger og slikt.
Eivind: I Bergen er opplegget litt annerledes enn andre steder. Vi har stort sett bare teori de to første årene.
Thomas: Vi ser ikke pasienter i det hele tatt. Da jeg gikk førsteåret, tenkte jeg at «dette gidder jeg ikke», men jeg ser nå at vi får mye igjen for å ha et slikt studieopplegg.
Anne: Det er bra å ha vært gjennom teorien før vi skal ut i klinikk.
Thomas: De to første årene er tøffe. En del slutter på studiet, og noen dumper både en og to ganger på grunn av eksamener.
Dissekering av lik
Thomas: Det er spesielt å være i et rom med døde mennesker som du skal skjære i. Mange syntes det var tøft i begynnelsen, men det er veldig lærerikt.
Anne: Jeg holdt på å gå ned for telling flere ganger, men vi blir herdet i løpet av studiet.
Eivind: Obduksjon er verre. Da åpnes liket rett etter at personen er funnet død. Ved disseksjon er liket donert til vitenskapelig bruk og preparert med formalin. Vi lærer anatomien i praksis.
Thomas: Den første operasjonen jeg deltok på, var tøffere enn å være i likkjelleren. Hvis du ikke klarer disseksjonen, vil du få det hardt videre. Men det er selvfølgelig en brå overgang fra å sitte med pensumbøkene til å plutselig skulle snitte i et lik. Det er uansett ingen grunn til å ikke begynne på medisin.
Eivind: Jeg har aldri hørt om noen som har sluttet på grunn av det heller.
Anatomiskrekken
Eivind: Anatomi var faktisk gøy, men det er selvsagt en del pugging.
Thomas: Jeg syntes det var ganske omfattende og tungt.
Anne: Men det er jo logisk. Det som er kjipt er at vi er nødt til å pugge det fordi pensum er så stort. Vi får ikke tid til å lære det ordentlig.
Eivind: Det gjelder å finne de letteste huskereglene.
Thomas: Reglene går i arv fra eldre studenter, den ene «grovere» enn den andre. Da er de lettere å huske også da, he he.
Råd til kommende medisinstudenter
Thomas: Du bør være klar for å lese en del.
Anne: Det er viktig å lese, men det aller viktigste er å følge med på forelesningene. Det er nødvendig for å få en ordentlig forståelse for faget, og du får utrolig mye gratis.
Thomas: Det er lurt å komme i gang med kollokviegrupper ganske tidlig. To eller tre studenter per gruppe er optimalt, ellers blir det for mange meninger og mye mas.
Eivind: Mitt råd er å ikke glemme det sosiale. Ta deg en pause når du trenger det.
Anne: Du må slå deg til ro med at du ikke kan kunne alt. Det er ikke mulig med vårt pensum.
Turnus
Eivind: Etter de seks årene på skolen skal vi 18 måneder i betalt turnus. Det er nødvendig for å få autorisasjon som lege.
Thomas: Alle studentene trekker et nummer, og den som får nummer én, velger sykehus først. Det er cirka 450 turnusplasser og nesten 700 studenter, så en del må vente et halvt år.
Eivind: Du kan jobbe i ventetiden med midlertidig lisens. Ved neste trekning er du sikret plass.
Thomas: Vi kan havne i turnus hvor som helst i landet. Det er litt merkelig at skjebnen vår ligger i det tombolalotteriet. Det er rart å ikke være herre over min egen fremtid, men litt spennende også.
Spesialisering
Eivind: Etter turnusen får vi autorisasjon som allmennpraktikere. For mange venter seks år med spesialisering, men dette gjør du mens du jobber.
Thomas: Jeg regnet med å være bombesikker på hva jeg ville ta spesialisering i når jeg var ferdig med studiene. Det er overraskende få på kullet som vet hva de vil. Det er gjerne tilfeldigheter som avgjør hvis du ikke har et brennende ønske om noe.
Eivind: Plutselig havner du på en avdeling i turnus eller etterpå hvor du liker deg. Hvis du blir der ett år, er det stor sjanse for at du blir der seks. Dessuten er det mange overraskelser på studiet. Jeg ble forbauset over at jeg syntes gynekologi/obstetrikk var så interessant. Det står på listen over mulige spesialiseringer, sammen med ortopedi og pediatri.
Anne: Jeg er enig i at ortopedi er spennende.
Thomas: Jeg har lenge holdt en knapp på å bli kirurg, men nå tenker jeg mer på indremedisin. Interessen skifter hele tiden. Jeg vil i hvert fall ikke bli allmennlege. Det frister å være god innenfor et medisinsk fagområde og arbeide med syke mennesker på sykehus. Allmennleger har faktisk mest friske pasienter.
Anne: Jeg liker egentlig å jobbe med vanlige folk og vanlige problemer.

Redd for å gjøre feil?
Thomas: Frem til nå har vi vært i trygge omgivelser på skolen hvor en lege dobbeltsjekker alt vi gjør.
Anne: Det blir utfordrende å sitte med ansvaret, spesielt når du er alene på vakt. Men for å bli flinkere er du nødt til å ta avgjørelser alene og stå for dem.
Thomas: Vi kommer til å gjøre en del feilvurderinger, men vi får bare håpe at det ikke får alvorlige følger.
Eivind: Selv en overlege gjør feil av og til.
Thomas: Det er viktig å være litt forberedt på det, men du må også tørre å stole på dine egne avgjørelser.
Forventninger til lønn
Eivind: Leger tjener ikke så bra som mange tror. I turnus har vi cirka 350.000 kroner i grunnlønn.
Thomas: Når du begynner som assistentlege på sykehus, tjener du kanskje 450-500.000 i året, og det er absolutt ingen dårlig lønn.
Anne: Men så jobber vi mange timer også. Dessuten har vi studert lenge og har et høyt studielån.
Thomas: Pluss at lønnen stiger lite hvis du blir på sykehuset.
Eivind: Vil du tjene mye penger, har du muligheten, men da blir det mye jobbing. Bortsett fra dem som jobber privat, er allmennpraktikerne den gruppen leger som tjener mest.
Thomas: De får betalt en viss sum for hver pasient de har på listen sin. Hvis du har mange navn på listen, kan du tjene veldig godt. Men vi studerer ikke medisin for pengene.
Anne: Hvis jeg var opptatt av pengene, hadde jeg virkelig valgt noe annet.
Ubekvem arbeidstid
Thomas: Det er mange spesialiseringer som ikke så lett lar seg kombinere med familieliv og fritidsaktiviteter.
Eivind: Noen velger en jobb med litt kortere arbeidstid. For eksempel kan du jobbe som allmennpraktiker og ha lite pasienter på listen din. Som sykehuslege har du imidlertid vakter til alle døgnets tider.
Anne: Det er likevel verdt det. Det høres kanskje litt idealistisk ut, men ved å jobbe på sykehus kan vi hjelpe mange mennesker. Jobben vi gjør betyr virkelig noe.

Status
Thomas: Jeg tenker ikke over status, for på sykehuset er vi studenter nederst på rangstigen. Men vi føler kanskje litt på det når vi deltar på sosiale arrangementer.
Anne: Folk kommenterer antallet studieår og de høye inntakskravene. Det er liksom det som er imponerende. Det er nok få som misunner oss arbeidstidene og sånt. Jeg tror legers status er synkende.
Eivind: Jeg tror heller ikke medisinstudiet har så høy status som det hadde før.
Thomas: Men jeg må innrømme at det er litt gøy å bli lege.
Et mannsyrke?
Anne: En del i den eldre generasjonen skjønner ikke at kvinner kan være leger. Hvis jeg har undersøkt en eldre person, kan det hende at vedkommende spør om når legen kommer. De tror at jeg er sykepleieren. Mange kvinnelige overleger opplever det samme.
Eivind: Det med kvinnelige leger er jo virkelig i endring. Nå utgjør jentene to tredeler av medisinstudentene i Bergen. Det har vært diskusjoner om å kjønnskvotere for å få inn nok gutter.
Thomas: Vi kan få positive reaksjoner fra jenter ved å si at vi studerer medisin.
Eivind: Ei venninne av meg unngår helst å fortelle hva hun studerer når hun er på byen fordi mange gutter blir redde. Jenter får raskt stempel som altfor seriøse og skoleflinke.
Anne: Jeg tror guttene får draget av å si at de studerer medisin. Kvinnelige studenter bør heller si at de er sykepleiere, he he.

Av Kari Nordseth