Utdanning utenfor allfarvei

Tall fra Statens lånekasse viser at færre norske studenter velger å ta hele eller deler av utdannelsen utenfor Norge. Til sammen var det i undervisningsåret 2006/2007 totalt 18.939 utenlandsstudenter som mottok studiestøtte fra Statens lånekasse . Av disse mottok 12.375 støtte til en gradsutdanning i utlandet, noe som er en nedgang på fem prosent i forhold til året før.
– Vi lever i en tid der internasjonalisering og mobilitet blir stadig viktigere. Norge trenger derfor språk- og kulturkompetanse. Vi ser at det fortsatt er veldig stor interesse for å studere i utlandet, men finansieringen må legges til rette slik at utenlandsstudier blir en reell mulighet for alle, sier president Anders Fjelland Berntsen i Ansa, utenlandsstudentenes interesseorganisasjon.

Flere velger utradisjonelt
Det er studieland som Australia, Storbritannia og USA som mister flest norske studenter. Størst fremgang har mer eksotiske studieland. I land med mer enn hundre norske studenter i 2006–2007 var det i Kenya, Japan og Slovakia antallet økte mest.
– Etter støtteomleggingen i 2004 har nedgangen vært størst der skolepengene er høyest, primært i engelskspråklige land. ANSA ønsker tiltak som kan fremme fortsatt økt geografisk spredning, og håper at Regjeringen kan legge til rette for å ta en hel utdannelse i land som Kina, Russland og India, sier Fjelland

Nysgjerrige arbeidsgivere
Næringslivet i Norge ønsker norske utenlandsstudenter velkommen hjem som jobbsøkere.
− For norsk næringsliv totalt sett er det ikke bra når antallet studenter i utlandet synker, særlig ikke i de områdene av verden vi samhandler mest med, sier direktør for arbeidspolitikk i Norges Hovedorganisasjon (NHO) Sigrun Vågeng.
− Det å skaffe seg en kompetanse som er relativt unik kan i noen sammenhenger være veldig nyttig, spesielt for de enkeltpersonene det gjelder. Kompetansen i store språk som engelsk og tysk har norske bedrifter bruk for, noen bedrifter har bruk for dette daglig.
I andre sammenhenger vil det være ettertraktet for en arbeidssøker å ha spesialkompetanse, mener hun og trekker frem et ferskt eksempel.
− Når Hydro nå etablerer seg i Qatar vil det trolig være nyttig for selskapet å ha kompetanse blant ansatte som kan arabisk. Det hjelper for eksempel ikke bare å være en god ingeniør, hvis man ikke kan gjøre seg forstått på det arbeidsspraket man skal operere i. Hun nevner arabisk, mandarin/kinesisk, punjabi, hindi og russisk som eksempler på språk det vil være bra å kunne hvis man skal arbeide innenfor sektorer der handel med and der disse språkene er hovedspråk.
− Samtidig vil næringslivet i Norge totalt sett fortsatt ha sterkt behov for ansatte som er kyndige i engelsk, tysk, spansk og fransk. Tross alt representerer disse landene de delene av verden vi totalt sett har størst handel og kontakt med.

Dokumenter studiestedet
Partner Baard Storsveen i rekrutteringsselskapet Capus Executive Search observerer en tendens i markedet.
− Både private og offentlige næringer åpner seg gradvis for utradisjonelle studiesteder. Vi ser at virksomheter generelt er nysgjerrige på personer med alternativ, men relevant kompetanse.
Men Storsveen legger til at det fortsatt er slik at jobbsøkere som har studert i utlandet har en tyngre vei å gå enn de som har studert ved tradisjonelle norske studiesteder.
– Har du utdanning fra et ukjent studiested, så føler arbeidsgivere instinktivt en større usikkerhet ved å satse på deg. De vet ofte svært lite om studiestedet og nivået på undervisningen. Det er viktig å hjelpe arbeidsgiverne til å føle seg trygge på at dette er en solid og relevant utdannelse. Til jobbsøkerprosessen anbefaler han derfor å være godt forberedt med dokumentasjon på studiet spesielt og studielandet generelt. En forklaring på skolens profil, renommé og internasjonale rangering bør sammenlignes med norske studiesteder. Det samme gjelder synliggjøring av innholdet i fag og spesialiseringer.
– Bruk tid på forberedelsen. Det er bedre å ha for mye dokumentasjon enn for lite. Ta også initiativ til å presentere det du har funnet, da mange arbeidsgivere finner det vanskelig å spørre – nettopp fordi dette er fremmed og de føler seg usikre, råder Storsveen.

Av Marius Parmann